Dykking er en risikabel hobby og må alltid tas veldig seriøst. Det er mange farer forbundet med sporten og hvert år får man høre om dødsfall på grunn av unnvikelse av sikkerhetsregler. Det er ingen hemmelighet at mange sportslige aktiviteter er veldig konkurransepreget, også dykking. Folk prøver stadig å slå sine egne rekorder og etter hvert også andres rekorder. Slik blir verdensrekorder i dykking til.

Først må man skille mellom dykking og fridykking. Dykking med pustegass er én ting, dykking kun ved bruk av luften i lungene er noe helt annet. Dessuten kommer farene for trykkfallsyke og barotraumer raskt inn i bildet. Det går fort å komme seg ned på dypet, men det tar tid å komme seg opp igjen. For eksempel slo egyptiske Ahmed Gabr verdensrekorden for dykking i 2014 – det tok ham rundt ti minutter å komme seg ned til 332 meters dyp i Rødehavet. Veien opp igjen tok derimot 15 timer.
Samme år skrev William Winram historie når han dykket ned til 145 meter kun ved hjelp av luften i lungene. Forskjellen her er at man kan komme seg opp igjen til overflaten veldig raskt uten å risikere varige skader.

Gjennom den korte historien til dykking, har profesjonelle utøvere forsøkt å nå det maksimale dypet mennesker kan dykke til uten spesielle luftblandinger med nitrogen. Det var dessverre slik det første dødsfallet innen dykkesporten ble til – Maurice Fargues prøvde å sette ny rekord ved å dykke til 120 meter med vanlig pustegass, men kom seg aldri til overflaten igjen i live.